Jeg ramler ned hjernens sklier.

Alt er bare fantasier mumler jeg lavt for meg selv. Alt er illusjoner, skapt av en ukjent, for å håne meg, for å drive en stake gjennom min frie vilje. Fortvilelsen sitter på innsiden av skallen min og vokser seg større. Den fortrenger hjernen, sprenger seg ut gjennom tinningen og tar form av en seig klump av gulbrun masse som sakte flyter nedover kinnet. Min livløse kropp faller i angst til jorden, den er fortapt i bilder av grusomme gjerninger, et forvrengt syn skyller gjennom underbevisstheten og forårsaker spasmer i høyre arm. Jeg ligger som en gal på gulvet, den klamme stanken av forråtnet fortvilelse fyller rommet og gjør hele opptrinnet til en morbid parodi på et slakterhus. Kroppen som ligger slengt som en forlatt leke på gulvet gjør fortvilede forsøk på å oppnå kontakt med dens opphovnede og brutalt forslåtte hjerne, men får bare opptattsignal fra alle dens billioner av neuroner. Ikke et livspust er igjen, selv den tidligere så kraftige gløden bak øynene slukkes i et ekkelt glimt som for å håne den skaperånd som tidligere holdt liv i kroppen.

Jeg har fremeles ikke vendt meg til å stå opp tidlig på morgenen.