Yes - Going for the One

Jeg har for tiden et prosjekt på VGD hvor jeg har planer om å anmelde en del musikkalbum:
http://vgd.no/musikk-tv-og-film/musikk/tema/1627141/tittel/steponits-store-prog-traad/side/1

I tillegg til å legge dem ut i tråden på musikkforumet tenker jeg også å legge dem ut her, til glede for eventuelle lesere.

Vær så god:

Yes – Going for the One

Mitt første møte med Yes kom en vakker ettermiddag for rundt fire eller fem år siden, da en studiekamerat dro fram Close to the Edge fra CD-hyllen sin og insisterte på at dette var musikk som burde pryde enhver samling. Inntil da hadde jeg ikke engang hørt om prog rock. Jeg gikk med på å høre gjennom CDen og må innrømme at jeg ikke ble veldig imponert første gang, selv om noen av partiene jo var meget pene. Et eller annet må likevel ha festet seg, for jeg hørte på plata flere ganger de nærmeste ukene og sakte men sikkert ble jeg overbevist om at dette var et band som fortjente å bli utforsket nærmere. Ikke bare det, mens månedene gikk begynte jeg å sette meg stadig mer inn i denne spennende sjangeren.

Jeg har alltid hatt en viss tiltrekning til både det pompøse og det melodiske og vakre, så jeg fant etter hvert ut at dette passet meg som hånd i hanske. I løpet av de siste årene har Spotify hjulpet meg til å finne en overflod av perler som min privatøkonomi som student ikke ellers hadde kunnet takle. Så takk til dem, og ikke minst takk til min studiekamerat som viste meg den rette vei.

Siden Yes var min inngang til dette universet, er det vel bare rett og rimelig at jeg tar for meg et av albumene deres som det første i denne tråden. Jeg falt ned på Going for the One (GftO) fordi det er et album jeg har hørt en del mindre på enn en de andre Yes-album, så dette er en god anledning til å bli litt bedre kjent.

Så til albumet. GftO var gruppas åttende studioalbum og kom ut i 1977. Det følger Yes’ ofte brukte formel med album sentrert rundt en stor komposisjon og med mindre låter av varierende lengde på resten av albumet. I dette tilfellet er albumets store episke låt den nydelige Awaken, en låt jeg har sett er elsket av mange på VGD. Vel, nå får vi ta en liten titt på hva vi finner her da:

Først ut er tittellåta og den smeller i gang med typisk Yes-tyngde. Andersons herlige vokal legger seg fort til den herlige samlingen av instrumenter og låta fortsetter med uforminsket styrke. Alle de instrumentale detaljene og melodiene kokes her sammen til en fantastisk stuing nesten uten et øyeblikks pause i de drøye fem minuttene låta varer. Etterpå merker jeg at både blodpumpa og lungene har fått en betraktelig økt frekvens. Det er intet dårlig tegn og åpningen står til ti i stil for meg.

Etter så mye utfoldelse har Yes klokelig funnet ut at ting må roes ned og vi får dermed servert Turn of the Century. Her vendes stemningen slik bare Anderson kan, med sin fløyelsmyke men samtidig skarpe stemme. Hvordan han får det til er umulig å si, det er en av de tingene som på papiret bare innbyr til katastrofe. Det lette pianospillet blir forsterket av fantastiske akkorder på de andre instrumentene, men om jeg absolutt må si noe negativt om låta så er den muligens et minutt for lang. Det er likevel en flott ballade som glatt fortjener en skinnende åtter.

I tradisjonell tung-lett-tung-stil i det klassiske albumformatet kommer Parallels inn med en heftig orgel-åpning og et ganske tett lydbilde. Orgelet gjør det kanskje litt vel tett til tider. Mellompartiet midt i låta og utover er derimot helt nydelig og sikrer en god karakter. Jeg liker også den litt merkelige koringen, hvor forskjellige stemmer blandes inn. Alt i alt drysser jeg en åtter ut av kakeboksen.

Nok en ballade-aktig låt i Wonderous Stories, og denne gangen er den ikke like fengende som Turn of the Century. Jeg liker derimot tittelen på låta, det er noe godt og vakkert ved den. Dette gjenspeiles også i låta, som har mange vakre partier. Det er albumets korteste låt og tilbyr heller ikke så mye mer enn en liten appetittvekker for hovedretten som straks skal komme. Til appetittvekker å være er den likevel slett ikke gal. En gastronomisk sjuer serveres.

Her tar jeg en liten kunstpause, for den neste låta fortjener sin egen post. Her må det kontempleres og nytes i skjønn forening. Albumet oppsummert så langt er:

Til tider svært solid, med en fantastisk åpning og dessverre en viss synkende kvalitet utover. Dette er likevel klassisk Yes og ingen dårlig inngangsport til resten av deres klassiske 70-talls album. Hvis du liker låtene som hittil har blitt fremvist, vil jeg tro du kan like Yes på generelt grunnlag også.


Skal man bare høre én låt før man dør er det nok noen som vil finne på å velge Awaken. Jeg vil ikke gå så langt, men jeg overrasker vel ingen om jeg allerede nå utdeler en glitrende tier. Eller rettere sagt 9,99. Den rene tieren vil jeg i musikksammenheng reservere for The Gates of Delirium, mest sannsynlig til evig tid. (Det gjelder også tittellåta på albumet, som da blir en 9,95.) Nok om det. Albumet åpner så forsiktig det kan, med nydelige pianotriller. Etter nesten et minutt kommer vår kjære Jon inn og setter straks stemningen med lengselsfull sang. Riffene som så følger fra 1:30 og utover er nesten ubeskrivelig tøffe, sammen med Andersons fantastiske vokalbidrag. Slike Yes-øyeblikk gjør at jeg ikke kan gjøre annet enn å andektig nyte det som blir lagt fremfor meg. Del på del blir sydd sammen med skremmende presisjon av musikere som akkurat i disse øyeblikkene fremstår med en visjon ute av denne verden. Rundt 6:30 roer musikken seg en smule, hvorpå orgelet blir introdusert i et mye mindre tett lydbilde enn i Parallels. Det er en både flytende og elektrisk stemning på én gang. Noe vil snart skje, men hva, og når? Det fascinerende er at de klarer å holde denne spenningen ved like forbausende lenge. Først ved 10:34 kommer Anderson inn igjen og i mellomtiden har jeg ikke kjedet meg et sekund. De siste minuttene driver av gårde med mange ulike elementer, Yes gjør her sitt beste for å bygge opp en vanvittig avslutning. Denne kommer derimot aldri helt slik jeg vil ha den. Låta fader ut i vakre toner fra både vokalist og instrumentalister, men den bittelille skuffelsen gnager likevel nok i meg til at jeg må trekke 0,01 poeng. Dette er likevel monumentalt og helt utrolig bra.



Når jeg nå skal oppsummere albumet som helhet er det fristende å la det flotte førsteinntrykket og det overjordiske sisteinntrykket styre det meste. I så fall hadde dette vært et klart tier-album. Dessverre er ikke de midterste låtene av helt samme klasse, om enn solide på sin egen måte. Jeg trekker derfor en halv karakter for disse, slik at samlet karakter blir:



9,5/10

En studie

Jeg hadde gitt meg selv tre minutter til å studere øret hennes. Hun satt rett foran og litt til venstre for meg i eksamenslokalet, og hadde håret i en hestehale, slik at det høyre øret hennes var synlig fra der jeg satt. Jeg begynte med å estimere størrelsen på øret. Det var tydelig at det ikke var ekstremt i hverken den ene eller den andre retningen, såvidt jeg kunne anslå var øret hennes rent omfangsmessig så gjennomsittlig som det er mulig å oppfatte med det blotte øye. I en kontrast til dette stod derimot proporsjonene innen selve ørets oppbygning. Hvis det skal sies at hun i aller høyeste grad hadde et gjennomsnittlig øre i størrelse, var det også et uomtvistelig faktum at øreflippen antok en anelse gal størrelse relativt til resten av øret. Det som likevel gjorde sterkest inntrykk etter en grundig kikk var de utsøkte buene man kunne finne igjen i hele ørets oppbygning. Alt fra det indre av ørets irrganger, til den ubrutte svaiende formen langs kanten vitnet om et perfeksjonistisk håndverk. Den estetiske nytelsen ble kun nedtonet av en øreflipp som så uregjerlig hadde antatt en overdimensjonert størrelse, og med største selvfølgelighet forsøkte å sabotere noe som ellers kunne beskrives som berusende vakkert. I ren bestyrtelse over dette konsentrerte jeg blikket om formene på innsiden av øret. Her var det ingen forstyrrende detaljer som ikke passet inn, ei heller kunne jeg se noen antydninger til noe overordnet mønster. Istedenfor kunne man ane et kreativt kaos, et koldtbord av snirklinger og avløpere, som tilsammen vevde et meget tiltalende hele. For å ikke bli helt fortapt i detaljene rev jeg blikket løs fra midte nav øret hennes og tok et overblikk over helheten nok en gang. Det var da det slo meg. Øreflippen var slett ikke det uestetiske gravhullet jeg først antok, det var tvert imot dens lett overdrevne størrelse, og dermed kontrasten til de fine linjene på innisden av øret, som gjorde at øret i sin helhet fikk frem en nesten enestående skjønnhet. Uten øreflippen hadde dette øret kun vært et dumt og plumpt forsøk på å være noe vakkert. Denne plutselige innsikten ga meg nesten en følelse av ekstrem oppstemthet, og jeg bestemte meg for å vie nok en gang tre minutter av eksamenstiden til et grundigere studie av øret hennes.

Forbigående

Det finnes noen av en bestemt en type som ubemerket sniker seg inn i dagliglivet ditt og slår rot der, for deretter å late som om deres nærvær er den naturligste ting i verden. Et særdeles narraktig eksemplar av arten hadde i løpet av den foregående måneden klart det kunststykket det i aller høyeste grad er å sirkle meg inn i sin intime sfære, og derigjennom oppbløtet psyken min til det ugjenkjennelige. Min tidligere så standhaftige motstand mot alt dette vesenet fant på og stod for var nå forvandlet som ved et trylleslag til stilltiende aksept og i ekstreme tilfeller entusiastisk bifall. Tanken på å sakte men sikkert vikle meg ut av edderkoppnettet hadde slått meg, men bare forsøket på å forestille meg et oppdrag av så enorme proporsjoner gjorde meg svimmel, så tettmasket hadde krypet vevet sine små intrigetråder rundt meg og mitt dagligliv. Det gikk knapt en time uten at de mest meningsfulle og givende oppgaver jeg kan tenke meg måtte settes brutalt til sides for å nok en gang oppfylle min fastsatte plass som slave og oppvarter. Jeg fant meg selv i å stadig lengte tilbake til de gode gamle dager, da verden hadde et rosa skjær av lykke, og freden falt over meg støtt og stadig. Hadde jeg bare ikke skaffet meg den fordømte katten!

En helt vanlig dag

De første fotonene traff de lysfølsomme cellene i øyet, og sakte men sikkert ga en jevn strøm av elektriske signaler i hjernens synssenter et klarere og klarere bilder av katastrofen som utspilte seg foran ham. Etter få millisekunder gikk det behandlede bildet videre for å bli tolket og tatt til etterretning i den bevisste delen av hjernen, før det til slutt endte opp som en tanke som inspirerte den ellers så sindige mannen til et lite skrik, et knapt hørbart klynk som snirklet seg ut gjennom de tørre leppene hans. Den svette pannen stod i sterk kontrast til hvor tørr han følte seg i hele munnen, og den ga et synlig tegn på alvoret i situasjonen. Den kjølige følelsen av svette som allerede hadde begynt å gjøre seg gjeldende ga ingen distraksjon fra fortvilelsen som nå vellet opp i ham. I løpet av tiden det hadde tatt for kroppen å registrere de omfattende ødeleggelsene hadde hjernen allerede begynt å instruere resten av kroppen om passende reaksjoner på den altomfattende smerten som uvergelig ville vokse i styrke, og til slutt gjennomskylle hele hans bevissthet. De første tegnene på ubehag var små, nesten umerkelige, men etter kun få millisekunder begynte rykningene i fingrene å komme. Nervesignalene fosset gjennom sine fastlagte baner, og etterlot et landskap i kaos, men allerede ved neste avfyring av de skjebnesvangre signalene begynte hjernen å forberede seg på det som skulle komme. Det mentale bildet av skaden ble altoppslukende, og øynene sendte stadige oppdateringer som i klare bilder viste omfanget av katastrofen. De røde dråpene som piplet frem var et umiskjennelig tegn, et tegn som gjorde at de første bevisste tanker om løsninger på situasjonen endelig begynte å trenge gjennom de instinktive lagene i hjernen. Hjernen sendte så resolutt utvetydige signaler til hans venstre hånd. Med en rask bevegelse trakk den til seg en dorull og begynte sakte å rive av små biter som deretter ble plassert strategisk på haken. Var det ikke typisk ham å kutte seg under barbering?

En enkel innføring i simpel abstraksjon, del 2

For å rydde opp i hjernen trenger man som oftest mye tid og tankevirksomhet, men jeg har i det siste sett meg lei på å bruke verdifulle mentale ressurser på dette. Resultatet er at ukesvis med trivielle tanker, små irritasjoner og andre ubetydelige episoder har fullstendig overtatt hjernen min. Det har gått så langt at jeg knapt kan tenke en original tanke lenger uten å samtidig bli oversvømmet med små hukommelsesglimt av den avskyelige vorten til kassadamen i butikken jeg pleier å handle i, eller så minnes jeg halvparten av ordene i en krangel jeg hadde med mine foreldre for fire dager siden. Disse meningsløse bruddstykkene av et ellers så kjedelig liv truet med å gjøre alle mine forsøk på å reparere forholdet til min kone fullstendig nytteløse. Hver gang jeg følte jeg hadde et godt argument eller en følelsesmessig appell jeg antok ville smelte henne, kom bruddstykkene av de siste dagers trivialiteter og tettet igjen alle antydninger til åpne kreative porter. Under et særlig sterkt anfall gikk det så langt at jeg i et glimt av galskap kjørte gaffelen inn i hodebunnen for å kanskje kunne grave ut de overflødige minnene, men det resulterte selvsagt ikke i annet enn et dypt kutt og at min kone løp hysterisk ut fra kjøkkenet og beskyldte meg for å være fullstendig ute av balanse, en diagnose jeg ikke helt kunne avvise selv. Hvordan det nå enn var, mitt helbred så ut til å diktere en lang avkobling for hjernen min, og siden jeg nylig hadde fått innvilget tre måneders permisjon fra jobb, så jeg mitt snitt til å begynne på en rekke prosjekter jeg hadde latt ligge i årevis. Det første jeg gjorde var å tette hullet i den lille robåten som vi hadde liggende på hytta. Siden mine praktiske evner på ingen måte kan måle seg med mine teoretiske, gikk jeg meget sakte fremover. Det tok nesten to uker å fullføre arbeidet, og i mellomtiden hadde jeg knapt sett andre mennesker enn min kone, som tok turen opp til hytten med forsyninger to ganger i uken. Man kan knapt si at gjensynsgleden var hjertelig, men at den overhodet var tilstedeværende overrasket meg tross alt, siden jeg de siste månedene ikke hadde sett annet enn svært dårlig skjult forakt i ansiktet hennes hver gang jeg våget å fokusere på det lenger enn et halvt sekund.
Under arbeidet med båten prøvde jeg å legge planer for videre avkobling. Jeg opparbeidet meg en slags forståelse for når og i hvilke situasjoner den forferdelige forvirringen grep tak om meg som sterkest, og utnyttet de beste øyeblikkene til å møysommelig snekre sammen en plan for mitt neste prosjekt. Jeg visste at det på ett eller annet vis måtte involvere reising, siden jeg hadde merket meg at hjernen min var som mest samarbeidsvillig så lenge jeg hadde et klart mål i tankene. Utfordringen var dermed å lure seg selv til å tro at dette klare målet til enhver tid befant seg enda litt lenger vekk, enda litt bortover veien der og over enda et hav. På samme tid fikk jeg endelig et gjennombrudd i kommunikasjonen med min kone. Etter at hun hadde avlevert forsyningene jeg trengte på hytta, våget jeg å sakte plassere den venstre hånden min på skulderen hennes, og tok et forsiktig grep. For første gang på to måneder skjøv hun den ikke vekk, og vi sto slik uten å si et ord. Jeg fortalte henne til og med om reiseplanene mine, og i et kort øyeblikk kunne jeg nesten skimte en litt bekymret rynke i pannen hennes da jeg fortalte at jeg burde reise vekk for en stund. Det kunne virke som hun merket min observasjon, for steinansiktet vendte så tilbake med påfallende hurtighet. Hun kom så med et par korte tips til reisen, lovet å sette inn jevnlige beløp på min bankkonto, og kjørte så avgårde igjen. Jeg hadde lyst til å stanse henne, men visste at det fortsatt var nytteløst. Jeg forsikret meg om at bilen hadde forsvunnet bak svingen, og brøt deretter ut i krampegråt. Ti minutter senere hadde jeg pakket alle tingene mine, og var på vei til flyplassen på sykkel.

På benken

Jeg hadde vært på besøk til en kamerat og siden det regnet hadde jeg tatt bussen dit. Da jeg fant en fin anledning til å komme meg hjemover merket jeg at det fortsatt regnet, så jeg forberedte meg på enda en busstur. Vel fremme ved busstoppet satte jeg meg ned på benken og ventet på at bussen skulle komme. Etter et par minutter så jeg en skikkelse som nærmet seg meg, og noen strakser senere dumpet det ned en relativt vanlig fyr ved siden av meg på benken. Han så seg litt forsiktig rundt, pirket litt borti bakhodet sitt og vugget litt frem og tilbake på benken. Jeg skulle akkurat til å flytte meg en nesten umerkbar lengde vekk, da han plutselig snudde hodet mot meg og sa med entusiastisk stemme: "Da jeg gikk i femte klasse på barneskolen så hadde frøken alltid en uvane med å sitte og dunke pennen mot kateteret." Jeg ble ganske forundret over denne plutselige løsmunnetheten, og forvirringen ble ikke mindre da han fortsatte ubemerket videre. "En av guttene som satt i samme hjørne av rommet som meg kastet en gang et viskelær midt i pannen hennes mens hun satt sånn, og av et rent innfall reiste jeg meg opp, slang hånden i været og sa høyt at jeg applauderte hans innsats, men ikke hans metoder. Alle de andre i klassen lo." Jeg var litt perpleks, men svarte rent instinktivt "Du var kanskje klassens klovn du da?" "Nei, det var vel det eneste jeg sa det året" svarte mannen. "Der er bussen, hyggelig å snakke med deg." Jeg var så forvirret av den bisarre samtalen at jeg helt glemte å reise meg, og noen sekunder senere hadde bussen lukket dørene og kjørt videre. Jeg rynket pannen, irritert på meg selv, og startet på gåturen hjem.

På første rad, del 1

Hver gang det kommer et regnskyll liker jeg å late som det egentlig er jeg som har kommandert det, at det er mine planer som blir utført. Deretter bebreider jeg meg selv litt for disse stormannsgale tankene, likefullt kommer den samme følelsen snikende også neste gang. Jeg har gjort det til en slags tankens pendel, hvor tankene svinger fra lett irritasjon over slike irrasjonelle tanker, til småfryd over at naturen nok en gang virker slik jeg vil den skal. Det er samtidig med disse regnskyllene at jeg også pleier å grunne på min egen natur. Lenge fremstod dette for meg som en ganske banal ting å gjøre, men den siste tiden har det antatt stadig større viktighet, og den siste uken har jeg knapt kunnet sette meg og hvile hodet uten at jeg har grublet litt på diverse uviktige spørsmål om meg selv. Min reaksjon på disse stundene i etterkant er som oftest å riste dem av meg og skyve tankene brutalt over på noe annet. Det skjedde derimot ikke denne gangen. Jeg hadde nettopp vært og fått klippet håret, og da jeg satte meg ned i sofaen så fort jeg kom hjem, begynte tankene å vandre. Jeg så først for meg et stort hus. På toppen av huset var det et høyt tårn, et tårn så falleferdig at det knapt så ut til å kunne holde seg oppe, men der stod det nå likevel. Jeg fornemmet en slags stille stahet i dette tårnet, en fornektelse av dets egen skrøpelige natur. I samme øyeblikk som jeg startet å bevege meg mot huset, merket jeg at døren som nettopp hadde vært i veggen fremfor meg nå så ut til å ha forflyttet seg. Ørlite og nesten umerkbart, men siden jeg nå virket å inneha ekstreme sanser gikk selv ikke denne lille detaljen forbi meg. Døren inn i huset gikk opp etter litt press, og jeg steg inn. Det første jeg merket meg var at huset så ut til å være fullstendig tomt. Det var ikke en gang antydninger til støv der. Jeg merket meg hvor døren stod i forhold til trappen, og bestemte meg for å bestige den i raske, lange steg. Det var som jeg hadde trodd, den førte oppover mot tårnet, og etter mange trinn befant jeg meg endelig i toppen av det. Utsikten var noe av det vakreste jeg har sett, med endeløse enger, oppstykket av små sølvbånd som ikke kunne være annet enn små bekker. De rant sammen til en elv, som buktende smøg seg forbi huset og fortsatte videre bortover langt forbi horisonten. Nesten beruset av inntrykkene trakk jeg inn et enormt drag av den friske luften. Idet jeg slapp den ut, merket jeg at det i det enorme grønne teppet under meg også fantes små flekker av mangefarget skjønnhet. Det var tydelig at det lå spredt rundt der nede nesten som blomsterbed med mangefargede blomster, og jeg fikk en ubendig trang til å gå ned og finne ett av dem. Med raske skritt befant jeg meg på kort tid nede på engen, og det gikk ikke mer enn to minutter før jeg så den første klyngen av blomster. De stod der i alle farger, men særlig en dyp blåfarge gikk igjen. Jeg sto og stirret på dem en stund, nesten beruset av det vakre synet. Hadde jeg ikke kjent den første regndråpen på hånden, kunne jeg nok stått der slik enda en lang stund. Med denne første regndråpen våknet jeg til, og så at det så smått begynte å regne.