Den iboende trang

For andre gang dette året setter jeg meg ned for å skrive. Ikke alt går like glatt, det kan virke som magien er borte. Jeg hører på utypiske lyder, et sammensurium av uklare tanker bryter overflaten og slår som bølger over en øde strand. Jeg bare sitter der. Om jeg skulle reise meg ville det likevel være for sent, det er neppe noe som kan føre meg tilbake der jeg var. I enkelte stunder funderer jeg på om det er der jeg vil være, om det ikke er noe mer og annerledes i vente. Jeg kan bare vente på forandring, den vil nok trenge dypt ned i meg. Likevel er tilstanden absolutt holdbar, selv i de stunder hvor tilværelsen ser ut som et dobbelt forheng med tykk tåke og to striper av brennende ild langs sidene. Jeg hører knapt mine egne tanker, prøver å dykke ned i dem men bryter overflaten med uforrettet sak. Hadde det bare vært så enkelt.

Ok, jeg ser nok hvor du vil hen, men i min tilstand kan jeg mer enn gjerne ignorere det med utsøkt presisjon. Hadde hun ikke vært så forbannet salig. Ett dykk til, så kan jeg bryte overflaten for godt. La tankene synke til bunns, de fortjener ikke bedre enn å knuses i dypets enorme trykk. Ferdig, man hører neppe fra dem igjen. Nå står kun to ting i hodet på meg. Jeg må til frisøren. Og ikke minst, jeg har virkelig, virkelig en aversjon mot fluer!