En enkel innføring i simpel abstraksjon, del 1

Det siste jeg trengte var å synes synd på andre enn meg selv, men plutselig var kreket der. Aldri har det fremstått et dystrere syn foran øynene mine, det fillete sjalet var skjødesløst svøpt rundt en pjuskete pels, og de tindrende øynene bar spor av endeløse timer med hjerteskjærende lengsel. For å rense tankene tok jeg et dypt drag av den fuktige oktoberluften, og slapp den ut igjen i et langt sukk som var knapt hørbart. Med et sprang som vel heller kjennetegner ei våryr hoppe enn et dyr av dette kaliber hoppet den opp i armene mine og begynte å slikke hånden min med langsomme og omstendelige tungebevegelser. Hvorvidt dette var et innlært triks, eller bare et stakkarslig forsøk på sympatitilranelse ante jeg ikke, men etter en stund med denne besynderlige oppførselen fant dyret seg til rette i armkroken min og så ut til å ikke ville rikke seg. Siden jeg allerede var meget trett etter to anstrengende dager med fottur stadig vestover, fant jeg ingen annen fornuftig respons enn å simpelthen legge meg til rette i teltet og sakte senke hodet ned på den sammenrullede genseren jeg brukte som pute.
Tolv timer sammenhengende søvn gjorde lite for å dempe den kraftløse følelsen jeg hadde hatt helt siden Amsterdam, men det gjorde underverker for humøret, noe som resulterte i en særdeles kraftig frokost jeg akkurat klarte å tvinge i meg til siste bit. Etter at dagens toalett var unnagjort, flyttet jeg oppmerksomheten raskt over til den siste tidens begivenheter. Hvorvidt alle minnene jeg hadde fra de siste to ukene var sannferdige klarte jeg ikke å få bekreftet, det føltes nesten som om hjernen bevisst tåkela intime detaljer og viktige hendelser. Hvordan det nå enn var, så ble jeg brått vekket opp fra tankerekkene av intens hyling fra det stakkars dyret. En svært korrekt antagelse om at det kunne være sultent ble formet i hodet mitt, og denne tanken ble umiddelbart fulgt opp med handling, idet jeg svært behersket la den ene hånden på hodet til dyret, og med den andre meget smidig fant frem et stykke oksekjøtt fra sekken. De neste fem minuttene ble tilbragt i tankeløs stillhet, mens jeg med stor nysgjerrighet studerte dyret, som var i full gang med å fortære de stakkars restene av en svært velfødd okse. Noe sa meg til slutt at det på ett eller annet vis var noe svært foruroligende med dette dyret. Det lignet slett ikke på noe annet dyr jeg hadde sett før, lemmene var for korte, og det runde hodet hadde en meget besynderlig måte å stadig vifte frem og tilbake på. Det var som om dyret knapt visste hva det var selv, og denne usikkerheten hadde spredd seg til hvordan det så ut og oppførte seg. Jeg ble også særdeles forvirret over det faktum at da jeg fant det hadde det hele kroppen dekket med noe som på alle måter kan beskrives som et fillete sjal av den svært billige typen. Etter enda fem minutter med famlende grubling la jeg bestemt undringen på hyllen, og med et raskt kliv kom jeg meg opp i stående stilling, klar til å pakke ned teltet. Det er underlig, tenkte jeg, det er forbannet underlig alt sammen.