Pass opp for fallende stener

Det verste i livet er å føle seg slik som jeg gjør nå. Forresten, la meg presisere. Det verste i livet er mest sannsynlig noe helt annet, men den følelsen som i dette øyeblikk bygger opp nok styrke til å gjennombore min ellers så plettfrie indre rustning fremstår for mitt slitne blikk som et veritabelt uhyre. Ikke bare det, uhyret har også vært så vennlig å ta med svært mange av sine venner, og denne armeen av emosjonell lidelse banker i dette øyeblikk på hos meg. Jeg har mange ganger ved tidligere slike angrep fundert på å lukke opp og la dem skylle over meg, men denne gangen er jeg helt bestemt på å ikke engang tenke tanken. Jeg må kjempe, det har den siste tiden vellet opp en enorm kampvilje i meg, og jeg er ikke den som sier nei takk til en slik anledning til å for fulle kunne ta opp kampen med mine bitre fiender. Hadde det ikke vært for min ellers så fredelige natur hadde jeg nok gått til angrep ved en tidligere leilighet, men denne gangen er ikke tanken på seier like fjern som før. Denne gangen har jeg rustet opp, og for å forsterke min allerede betydelige selvtillit har jeg også gått til innkjøp av svært effektive våpen. Rustet til tennene åpner jeg opp porten og slipper uhyrlighetene inn.

Min første instinktive reaksjon er å kaste den tunge øksa fremover med voldsom kraft, og med et blodvått smil ser jeg at Angst kjemper i dødskramper. Det er lite som hjelper mot en splittet skalle, roper jeg hånende, men ikke før har ordene forlatt leppene mine ser jeg en ny mulighet og gyver til av all kraft. Med et hogg som lager en puslete hvinelyd borer jeg økseeggen med all kraft inn i låret på Redsel. Tilfredsstillelsen er stor da jeg hører det lille dumpet som indikerer at han har falt til knærne, og jeg ser mitt snitt til å trekke de to små stilettknivene og raskt avsluttene saken med et velrettet hugg i tinningen. Samtidig med dette registrerer jeg at Sorg og Demotivasjon forsøker å snike seg bak meg, men siden jeg nå har fri sikt fremover, kan jeg snu meg og møte angrepet med et par godt plasserte stiletthugg. Det ene river med seg øyet til Sorg, mens det andre trenger dypt inn i skulderen på Demotivasjon og tvinger ham til å bruke verdifulle sekunder på å fjerne kniven. I dette korte øyeblikket ser jeg mitt snitt, og med en meget uelegant piruett skiller jeg hodet hans fra kroppen med øksa. Sorg har i mellomtiden fått ut stilettkniven fra øyet, og med sin enorme styrke kaster han seg over meg og slår meg til bakken så jeg mister pusten. Etter noen millisekunder som føles som timer reiser jeg meg sakte opp og børster lett av meg et par hår fra hodet til Demotivasjon, som fremdeles ligger og vipper på gulvet. Sorg ser sitt snitt og langet ut et spark som bommet på hodet mitt med centimetre, og det er da jeg reagerer raskere enn jeg noensinne har gjort før. Med et behendig grep rundt benet til Sorg drar jeg det til høyre og styrer bevegelsen hans i retning det åpne vinduet. Han faller fem etasjer. Seiersrusen, denne sødmefylte kilingen i ryggmargen, griper så tak i meg og fører til at jeg umiddelbart må finne meg en stol for å sitte ned. Jeg har vunnet, tanken på seieren roterer rundt i hjernen min og gjør meg nesten svimmel. Jeg tar en grundig kikk i speilet, konstaterer at jeg slapp fra hendelsene uten en skramme, og gjør deretter mitt toalett før jeg går til sengs. Min siste tanke som farer gjennom hodet før jeg sovner gir meg en lett gysning, men jeg snur meg sakte over på siden og sover deretter tungt resten av natten.