På første rad, del 1

Hver gang det kommer et regnskyll liker jeg å late som det egentlig er jeg som har kommandert det, at det er mine planer som blir utført. Deretter bebreider jeg meg selv litt for disse stormannsgale tankene, likefullt kommer den samme følelsen snikende også neste gang. Jeg har gjort det til en slags tankens pendel, hvor tankene svinger fra lett irritasjon over slike irrasjonelle tanker, til småfryd over at naturen nok en gang virker slik jeg vil den skal. Det er samtidig med disse regnskyllene at jeg også pleier å grunne på min egen natur. Lenge fremstod dette for meg som en ganske banal ting å gjøre, men den siste tiden har det antatt stadig større viktighet, og den siste uken har jeg knapt kunnet sette meg og hvile hodet uten at jeg har grublet litt på diverse uviktige spørsmål om meg selv. Min reaksjon på disse stundene i etterkant er som oftest å riste dem av meg og skyve tankene brutalt over på noe annet. Det skjedde derimot ikke denne gangen. Jeg hadde nettopp vært og fått klippet håret, og da jeg satte meg ned i sofaen så fort jeg kom hjem, begynte tankene å vandre. Jeg så først for meg et stort hus. På toppen av huset var det et høyt tårn, et tårn så falleferdig at det knapt så ut til å kunne holde seg oppe, men der stod det nå likevel. Jeg fornemmet en slags stille stahet i dette tårnet, en fornektelse av dets egen skrøpelige natur. I samme øyeblikk som jeg startet å bevege meg mot huset, merket jeg at døren som nettopp hadde vært i veggen fremfor meg nå så ut til å ha forflyttet seg. Ørlite og nesten umerkbart, men siden jeg nå virket å inneha ekstreme sanser gikk selv ikke denne lille detaljen forbi meg. Døren inn i huset gikk opp etter litt press, og jeg steg inn. Det første jeg merket meg var at huset så ut til å være fullstendig tomt. Det var ikke en gang antydninger til støv der. Jeg merket meg hvor døren stod i forhold til trappen, og bestemte meg for å bestige den i raske, lange steg. Det var som jeg hadde trodd, den førte oppover mot tårnet, og etter mange trinn befant jeg meg endelig i toppen av det. Utsikten var noe av det vakreste jeg har sett, med endeløse enger, oppstykket av små sølvbånd som ikke kunne være annet enn små bekker. De rant sammen til en elv, som buktende smøg seg forbi huset og fortsatte videre bortover langt forbi horisonten. Nesten beruset av inntrykkene trakk jeg inn et enormt drag av den friske luften. Idet jeg slapp den ut, merket jeg at det i det enorme grønne teppet under meg også fantes små flekker av mangefarget skjønnhet. Det var tydelig at det lå spredt rundt der nede nesten som blomsterbed med mangefargede blomster, og jeg fikk en ubendig trang til å gå ned og finne ett av dem. Med raske skritt befant jeg meg på kort tid nede på engen, og det gikk ikke mer enn to minutter før jeg så den første klyngen av blomster. De stod der i alle farger, men særlig en dyp blåfarge gikk igjen. Jeg sto og stirret på dem en stund, nesten beruset av det vakre synet. Hadde jeg ikke kjent den første regndråpen på hånden, kunne jeg nok stått der slik enda en lang stund. Med denne første regndråpen våknet jeg til, og så at det så smått begynte å regne.