En enkel innføring i simpel abstraksjon, del 2

For å rydde opp i hjernen trenger man som oftest mye tid og tankevirksomhet, men jeg har i det siste sett meg lei på å bruke verdifulle mentale ressurser på dette. Resultatet er at ukesvis med trivielle tanker, små irritasjoner og andre ubetydelige episoder har fullstendig overtatt hjernen min. Det har gått så langt at jeg knapt kan tenke en original tanke lenger uten å samtidig bli oversvømmet med små hukommelsesglimt av den avskyelige vorten til kassadamen i butikken jeg pleier å handle i, eller så minnes jeg halvparten av ordene i en krangel jeg hadde med mine foreldre for fire dager siden. Disse meningsløse bruddstykkene av et ellers så kjedelig liv truet med å gjøre alle mine forsøk på å reparere forholdet til min kone fullstendig nytteløse. Hver gang jeg følte jeg hadde et godt argument eller en følelsesmessig appell jeg antok ville smelte henne, kom bruddstykkene av de siste dagers trivialiteter og tettet igjen alle antydninger til åpne kreative porter. Under et særlig sterkt anfall gikk det så langt at jeg i et glimt av galskap kjørte gaffelen inn i hodebunnen for å kanskje kunne grave ut de overflødige minnene, men det resulterte selvsagt ikke i annet enn et dypt kutt og at min kone løp hysterisk ut fra kjøkkenet og beskyldte meg for å være fullstendig ute av balanse, en diagnose jeg ikke helt kunne avvise selv. Hvordan det nå enn var, mitt helbred så ut til å diktere en lang avkobling for hjernen min, og siden jeg nylig hadde fått innvilget tre måneders permisjon fra jobb, så jeg mitt snitt til å begynne på en rekke prosjekter jeg hadde latt ligge i årevis. Det første jeg gjorde var å tette hullet i den lille robåten som vi hadde liggende på hytta. Siden mine praktiske evner på ingen måte kan måle seg med mine teoretiske, gikk jeg meget sakte fremover. Det tok nesten to uker å fullføre arbeidet, og i mellomtiden hadde jeg knapt sett andre mennesker enn min kone, som tok turen opp til hytten med forsyninger to ganger i uken. Man kan knapt si at gjensynsgleden var hjertelig, men at den overhodet var tilstedeværende overrasket meg tross alt, siden jeg de siste månedene ikke hadde sett annet enn svært dårlig skjult forakt i ansiktet hennes hver gang jeg våget å fokusere på det lenger enn et halvt sekund.
Under arbeidet med båten prøvde jeg å legge planer for videre avkobling. Jeg opparbeidet meg en slags forståelse for når og i hvilke situasjoner den forferdelige forvirringen grep tak om meg som sterkest, og utnyttet de beste øyeblikkene til å møysommelig snekre sammen en plan for mitt neste prosjekt. Jeg visste at det på ett eller annet vis måtte involvere reising, siden jeg hadde merket meg at hjernen min var som mest samarbeidsvillig så lenge jeg hadde et klart mål i tankene. Utfordringen var dermed å lure seg selv til å tro at dette klare målet til enhver tid befant seg enda litt lenger vekk, enda litt bortover veien der og over enda et hav. På samme tid fikk jeg endelig et gjennombrudd i kommunikasjonen med min kone. Etter at hun hadde avlevert forsyningene jeg trengte på hytta, våget jeg å sakte plassere den venstre hånden min på skulderen hennes, og tok et forsiktig grep. For første gang på to måneder skjøv hun den ikke vekk, og vi sto slik uten å si et ord. Jeg fortalte henne til og med om reiseplanene mine, og i et kort øyeblikk kunne jeg nesten skimte en litt bekymret rynke i pannen hennes da jeg fortalte at jeg burde reise vekk for en stund. Det kunne virke som hun merket min observasjon, for steinansiktet vendte så tilbake med påfallende hurtighet. Hun kom så med et par korte tips til reisen, lovet å sette inn jevnlige beløp på min bankkonto, og kjørte så avgårde igjen. Jeg hadde lyst til å stanse henne, men visste at det fortsatt var nytteløst. Jeg forsikret meg om at bilen hadde forsvunnet bak svingen, og brøt deretter ut i krampegråt. Ti minutter senere hadde jeg pakket alle tingene mine, og var på vei til flyplassen på sykkel.