På benken

Jeg hadde vært på besøk til en kamerat og siden det regnet hadde jeg tatt bussen dit. Da jeg fant en fin anledning til å komme meg hjemover merket jeg at det fortsatt regnet, så jeg forberedte meg på enda en busstur. Vel fremme ved busstoppet satte jeg meg ned på benken og ventet på at bussen skulle komme. Etter et par minutter så jeg en skikkelse som nærmet seg meg, og noen strakser senere dumpet det ned en relativt vanlig fyr ved siden av meg på benken. Han så seg litt forsiktig rundt, pirket litt borti bakhodet sitt og vugget litt frem og tilbake på benken. Jeg skulle akkurat til å flytte meg en nesten umerkbar lengde vekk, da han plutselig snudde hodet mot meg og sa med entusiastisk stemme: "Da jeg gikk i femte klasse på barneskolen så hadde frøken alltid en uvane med å sitte og dunke pennen mot kateteret." Jeg ble ganske forundret over denne plutselige løsmunnetheten, og forvirringen ble ikke mindre da han fortsatte ubemerket videre. "En av guttene som satt i samme hjørne av rommet som meg kastet en gang et viskelær midt i pannen hennes mens hun satt sånn, og av et rent innfall reiste jeg meg opp, slang hånden i været og sa høyt at jeg applauderte hans innsats, men ikke hans metoder. Alle de andre i klassen lo." Jeg var litt perpleks, men svarte rent instinktivt "Du var kanskje klassens klovn du da?" "Nei, det var vel det eneste jeg sa det året" svarte mannen. "Der er bussen, hyggelig å snakke med deg." Jeg var så forvirret av den bisarre samtalen at jeg helt glemte å reise meg, og noen sekunder senere hadde bussen lukket dørene og kjørt videre. Jeg rynket pannen, irritert på meg selv, og startet på gåturen hjem.