En helt vanlig dag

De første fotonene traff de lysfølsomme cellene i øyet, og sakte men sikkert ga en jevn strøm av elektriske signaler i hjernens synssenter et klarere og klarere bilder av katastrofen som utspilte seg foran ham. Etter få millisekunder gikk det behandlede bildet videre for å bli tolket og tatt til etterretning i den bevisste delen av hjernen, før det til slutt endte opp som en tanke som inspirerte den ellers så sindige mannen til et lite skrik, et knapt hørbart klynk som snirklet seg ut gjennom de tørre leppene hans. Den svette pannen stod i sterk kontrast til hvor tørr han følte seg i hele munnen, og den ga et synlig tegn på alvoret i situasjonen. Den kjølige følelsen av svette som allerede hadde begynt å gjøre seg gjeldende ga ingen distraksjon fra fortvilelsen som nå vellet opp i ham. I løpet av tiden det hadde tatt for kroppen å registrere de omfattende ødeleggelsene hadde hjernen allerede begynt å instruere resten av kroppen om passende reaksjoner på den altomfattende smerten som uvergelig ville vokse i styrke, og til slutt gjennomskylle hele hans bevissthet. De første tegnene på ubehag var små, nesten umerkelige, men etter kun få millisekunder begynte rykningene i fingrene å komme. Nervesignalene fosset gjennom sine fastlagte baner, og etterlot et landskap i kaos, men allerede ved neste avfyring av de skjebnesvangre signalene begynte hjernen å forberede seg på det som skulle komme. Det mentale bildet av skaden ble altoppslukende, og øynene sendte stadige oppdateringer som i klare bilder viste omfanget av katastrofen. De røde dråpene som piplet frem var et umiskjennelig tegn, et tegn som gjorde at de første bevisste tanker om løsninger på situasjonen endelig begynte å trenge gjennom de instinktive lagene i hjernen. Hjernen sendte så resolutt utvetydige signaler til hans venstre hånd. Med en rask bevegelse trakk den til seg en dorull og begynte sakte å rive av små biter som deretter ble plassert strategisk på haken. Var det ikke typisk ham å kutte seg under barbering?