Forbigående

Det finnes noen av en bestemt en type som ubemerket sniker seg inn i dagliglivet ditt og slår rot der, for deretter å late som om deres nærvær er den naturligste ting i verden. Et særdeles narraktig eksemplar av arten hadde i løpet av den foregående måneden klart det kunststykket det i aller høyeste grad er å sirkle meg inn i sin intime sfære, og derigjennom oppbløtet psyken min til det ugjenkjennelige. Min tidligere så standhaftige motstand mot alt dette vesenet fant på og stod for var nå forvandlet som ved et trylleslag til stilltiende aksept og i ekstreme tilfeller entusiastisk bifall. Tanken på å sakte men sikkert vikle meg ut av edderkoppnettet hadde slått meg, men bare forsøket på å forestille meg et oppdrag av så enorme proporsjoner gjorde meg svimmel, så tettmasket hadde krypet vevet sine små intrigetråder rundt meg og mitt dagligliv. Det gikk knapt en time uten at de mest meningsfulle og givende oppgaver jeg kan tenke meg måtte settes brutalt til sides for å nok en gang oppfylle min fastsatte plass som slave og oppvarter. Jeg fant meg selv i å stadig lengte tilbake til de gode gamle dager, da verden hadde et rosa skjær av lykke, og freden falt over meg støtt og stadig. Hadde jeg bare ikke skaffet meg den fordømte katten!