Yes - Going for the One
Jeg har for tiden et prosjekt på VGD hvor jeg har planer om å anmelde en del musikkalbum:
http://vgd.no/musikk-tv-og-film/musikk/tema/1627141/tittel/steponits-store-prog-traad/side/1
I tillegg til å legge dem ut i tråden på musikkforumet tenker jeg også å legge dem ut her, til glede for eventuelle lesere.
Vær så god:
Yes – Going for the One
Mitt første møte med Yes kom en vakker ettermiddag for rundt fire eller fem år siden, da en studiekamerat dro fram Close to the Edge fra CD-hyllen sin og insisterte på at dette var musikk som burde pryde enhver samling. Inntil da hadde jeg ikke engang hørt om prog rock. Jeg gikk med på å høre gjennom CDen og må innrømme at jeg ikke ble veldig imponert første gang, selv om noen av partiene jo var meget pene. Et eller annet må likevel ha festet seg, for jeg hørte på plata flere ganger de nærmeste ukene og sakte men sikkert ble jeg overbevist om at dette var et band som fortjente å bli utforsket nærmere. Ikke bare det, mens månedene gikk begynte jeg å sette meg stadig mer inn i denne spennende sjangeren.
Jeg har alltid hatt en viss tiltrekning til både det pompøse og det melodiske og vakre, så jeg fant etter hvert ut at dette passet meg som hånd i hanske. I løpet av de siste årene har Spotify hjulpet meg til å finne en overflod av perler som min privatøkonomi som student ikke ellers hadde kunnet takle. Så takk til dem, og ikke minst takk til min studiekamerat som viste meg den rette vei.
Siden Yes var min inngang til dette universet, er det vel bare rett og rimelig at jeg tar for meg et av albumene deres som det første i denne tråden. Jeg falt ned på Going for the One (GftO) fordi det er et album jeg har hørt en del mindre på enn en de andre Yes-album, så dette er en god anledning til å bli litt bedre kjent.
Så til albumet. GftO var gruppas åttende studioalbum og kom ut i 1977. Det følger Yes’ ofte brukte formel med album sentrert rundt en stor komposisjon og med mindre låter av varierende lengde på resten av albumet. I dette tilfellet er albumets store episke låt den nydelige Awaken, en låt jeg har sett er elsket av mange på VGD. Vel, nå får vi ta en liten titt på hva vi finner her da:
Først ut er tittellåta og den smeller i gang med typisk Yes-tyngde. Andersons herlige vokal legger seg fort til den herlige samlingen av instrumenter og låta fortsetter med uforminsket styrke. Alle de instrumentale detaljene og melodiene kokes her sammen til en fantastisk stuing nesten uten et øyeblikks pause i de drøye fem minuttene låta varer. Etterpå merker jeg at både blodpumpa og lungene har fått en betraktelig økt frekvens. Det er intet dårlig tegn og åpningen står til ti i stil for meg.
Etter så mye utfoldelse har Yes klokelig funnet ut at ting må roes ned og vi får dermed servert Turn of the Century. Her vendes stemningen slik bare Anderson kan, med sin fløyelsmyke men samtidig skarpe stemme. Hvordan han får det til er umulig å si, det er en av de tingene som på papiret bare innbyr til katastrofe. Det lette pianospillet blir forsterket av fantastiske akkorder på de andre instrumentene, men om jeg absolutt må si noe negativt om låta så er den muligens et minutt for lang. Det er likevel en flott ballade som glatt fortjener en skinnende åtter.
I tradisjonell tung-lett-tung-stil i det klassiske albumformatet kommer Parallels inn med en heftig orgel-åpning og et ganske tett lydbilde. Orgelet gjør det kanskje litt vel tett til tider. Mellompartiet midt i låta og utover er derimot helt nydelig og sikrer en god karakter. Jeg liker også den litt merkelige koringen, hvor forskjellige stemmer blandes inn. Alt i alt drysser jeg en åtter ut av kakeboksen.
Nok en ballade-aktig låt i Wonderous Stories, og denne gangen er den ikke like fengende som Turn of the Century. Jeg liker derimot tittelen på låta, det er noe godt og vakkert ved den. Dette gjenspeiles også i låta, som har mange vakre partier. Det er albumets korteste låt og tilbyr heller ikke så mye mer enn en liten appetittvekker for hovedretten som straks skal komme. Til appetittvekker å være er den likevel slett ikke gal. En gastronomisk sjuer serveres.
Her tar jeg en liten kunstpause, for den neste låta fortjener sin egen post. Her må det kontempleres og nytes i skjønn forening. Albumet oppsummert så langt er:
Til tider svært solid, med en fantastisk åpning og dessverre en viss synkende kvalitet utover. Dette er likevel klassisk Yes og ingen dårlig inngangsport til resten av deres klassiske 70-talls album. Hvis du liker låtene som hittil har blitt fremvist, vil jeg tro du kan like Yes på generelt grunnlag også.
Skal man bare høre én låt før man dør er det nok noen som vil finne på å velge Awaken. Jeg vil ikke gå så langt, men jeg overrasker vel ingen om jeg allerede nå utdeler en glitrende tier. Eller rettere sagt 9,99. Den rene tieren vil jeg i musikksammenheng reservere for The Gates of Delirium, mest sannsynlig til evig tid. (Det gjelder også tittellåta på albumet, som da blir en 9,95.) Nok om det. Albumet åpner så forsiktig det kan, med nydelige pianotriller. Etter nesten et minutt kommer vår kjære Jon inn og setter straks stemningen med lengselsfull sang. Riffene som så følger fra 1:30 og utover er nesten ubeskrivelig tøffe, sammen med Andersons fantastiske vokalbidrag. Slike Yes-øyeblikk gjør at jeg ikke kan gjøre annet enn å andektig nyte det som blir lagt fremfor meg. Del på del blir sydd sammen med skremmende presisjon av musikere som akkurat i disse øyeblikkene fremstår med en visjon ute av denne verden. Rundt 6:30 roer musikken seg en smule, hvorpå orgelet blir introdusert i et mye mindre tett lydbilde enn i Parallels. Det er en både flytende og elektrisk stemning på én gang. Noe vil snart skje, men hva, og når? Det fascinerende er at de klarer å holde denne spenningen ved like forbausende lenge. Først ved 10:34 kommer Anderson inn igjen og i mellomtiden har jeg ikke kjedet meg et sekund. De siste minuttene driver av gårde med mange ulike elementer, Yes gjør her sitt beste for å bygge opp en vanvittig avslutning. Denne kommer derimot aldri helt slik jeg vil ha den. Låta fader ut i vakre toner fra både vokalist og instrumentalister, men den bittelille skuffelsen gnager likevel nok i meg til at jeg må trekke 0,01 poeng. Dette er likevel monumentalt og helt utrolig bra.
Når jeg nå skal oppsummere albumet som helhet er det fristende å la det flotte førsteinntrykket og det overjordiske sisteinntrykket styre det meste. I så fall hadde dette vært et klart tier-album. Dessverre er ikke de midterste låtene av helt samme klasse, om enn solide på sin egen måte. Jeg trekker derfor en halv karakter for disse, slik at samlet karakter blir:
9,5/10
http://vgd.no/musikk-tv-og-film/musikk/tema/1627141/tittel/steponits-store-prog-traad/side/1
I tillegg til å legge dem ut i tråden på musikkforumet tenker jeg også å legge dem ut her, til glede for eventuelle lesere.
Vær så god:
Yes – Going for the One
Mitt første møte med Yes kom en vakker ettermiddag for rundt fire eller fem år siden, da en studiekamerat dro fram Close to the Edge fra CD-hyllen sin og insisterte på at dette var musikk som burde pryde enhver samling. Inntil da hadde jeg ikke engang hørt om prog rock. Jeg gikk med på å høre gjennom CDen og må innrømme at jeg ikke ble veldig imponert første gang, selv om noen av partiene jo var meget pene. Et eller annet må likevel ha festet seg, for jeg hørte på plata flere ganger de nærmeste ukene og sakte men sikkert ble jeg overbevist om at dette var et band som fortjente å bli utforsket nærmere. Ikke bare det, mens månedene gikk begynte jeg å sette meg stadig mer inn i denne spennende sjangeren.
Jeg har alltid hatt en viss tiltrekning til både det pompøse og det melodiske og vakre, så jeg fant etter hvert ut at dette passet meg som hånd i hanske. I løpet av de siste årene har Spotify hjulpet meg til å finne en overflod av perler som min privatøkonomi som student ikke ellers hadde kunnet takle. Så takk til dem, og ikke minst takk til min studiekamerat som viste meg den rette vei.
Siden Yes var min inngang til dette universet, er det vel bare rett og rimelig at jeg tar for meg et av albumene deres som det første i denne tråden. Jeg falt ned på Going for the One (GftO) fordi det er et album jeg har hørt en del mindre på enn en de andre Yes-album, så dette er en god anledning til å bli litt bedre kjent.
Så til albumet. GftO var gruppas åttende studioalbum og kom ut i 1977. Det følger Yes’ ofte brukte formel med album sentrert rundt en stor komposisjon og med mindre låter av varierende lengde på resten av albumet. I dette tilfellet er albumets store episke låt den nydelige Awaken, en låt jeg har sett er elsket av mange på VGD. Vel, nå får vi ta en liten titt på hva vi finner her da:
Først ut er tittellåta og den smeller i gang med typisk Yes-tyngde. Andersons herlige vokal legger seg fort til den herlige samlingen av instrumenter og låta fortsetter med uforminsket styrke. Alle de instrumentale detaljene og melodiene kokes her sammen til en fantastisk stuing nesten uten et øyeblikks pause i de drøye fem minuttene låta varer. Etterpå merker jeg at både blodpumpa og lungene har fått en betraktelig økt frekvens. Det er intet dårlig tegn og åpningen står til ti i stil for meg.
Etter så mye utfoldelse har Yes klokelig funnet ut at ting må roes ned og vi får dermed servert Turn of the Century. Her vendes stemningen slik bare Anderson kan, med sin fløyelsmyke men samtidig skarpe stemme. Hvordan han får det til er umulig å si, det er en av de tingene som på papiret bare innbyr til katastrofe. Det lette pianospillet blir forsterket av fantastiske akkorder på de andre instrumentene, men om jeg absolutt må si noe negativt om låta så er den muligens et minutt for lang. Det er likevel en flott ballade som glatt fortjener en skinnende åtter.
I tradisjonell tung-lett-tung-stil i det klassiske albumformatet kommer Parallels inn med en heftig orgel-åpning og et ganske tett lydbilde. Orgelet gjør det kanskje litt vel tett til tider. Mellompartiet midt i låta og utover er derimot helt nydelig og sikrer en god karakter. Jeg liker også den litt merkelige koringen, hvor forskjellige stemmer blandes inn. Alt i alt drysser jeg en åtter ut av kakeboksen.
Nok en ballade-aktig låt i Wonderous Stories, og denne gangen er den ikke like fengende som Turn of the Century. Jeg liker derimot tittelen på låta, det er noe godt og vakkert ved den. Dette gjenspeiles også i låta, som har mange vakre partier. Det er albumets korteste låt og tilbyr heller ikke så mye mer enn en liten appetittvekker for hovedretten som straks skal komme. Til appetittvekker å være er den likevel slett ikke gal. En gastronomisk sjuer serveres.
Her tar jeg en liten kunstpause, for den neste låta fortjener sin egen post. Her må det kontempleres og nytes i skjønn forening. Albumet oppsummert så langt er:
Til tider svært solid, med en fantastisk åpning og dessverre en viss synkende kvalitet utover. Dette er likevel klassisk Yes og ingen dårlig inngangsport til resten av deres klassiske 70-talls album. Hvis du liker låtene som hittil har blitt fremvist, vil jeg tro du kan like Yes på generelt grunnlag også.
Skal man bare høre én låt før man dør er det nok noen som vil finne på å velge Awaken. Jeg vil ikke gå så langt, men jeg overrasker vel ingen om jeg allerede nå utdeler en glitrende tier. Eller rettere sagt 9,99. Den rene tieren vil jeg i musikksammenheng reservere for The Gates of Delirium, mest sannsynlig til evig tid. (Det gjelder også tittellåta på albumet, som da blir en 9,95.) Nok om det. Albumet åpner så forsiktig det kan, med nydelige pianotriller. Etter nesten et minutt kommer vår kjære Jon inn og setter straks stemningen med lengselsfull sang. Riffene som så følger fra 1:30 og utover er nesten ubeskrivelig tøffe, sammen med Andersons fantastiske vokalbidrag. Slike Yes-øyeblikk gjør at jeg ikke kan gjøre annet enn å andektig nyte det som blir lagt fremfor meg. Del på del blir sydd sammen med skremmende presisjon av musikere som akkurat i disse øyeblikkene fremstår med en visjon ute av denne verden. Rundt 6:30 roer musikken seg en smule, hvorpå orgelet blir introdusert i et mye mindre tett lydbilde enn i Parallels. Det er en både flytende og elektrisk stemning på én gang. Noe vil snart skje, men hva, og når? Det fascinerende er at de klarer å holde denne spenningen ved like forbausende lenge. Først ved 10:34 kommer Anderson inn igjen og i mellomtiden har jeg ikke kjedet meg et sekund. De siste minuttene driver av gårde med mange ulike elementer, Yes gjør her sitt beste for å bygge opp en vanvittig avslutning. Denne kommer derimot aldri helt slik jeg vil ha den. Låta fader ut i vakre toner fra både vokalist og instrumentalister, men den bittelille skuffelsen gnager likevel nok i meg til at jeg må trekke 0,01 poeng. Dette er likevel monumentalt og helt utrolig bra.
Når jeg nå skal oppsummere albumet som helhet er det fristende å la det flotte førsteinntrykket og det overjordiske sisteinntrykket styre det meste. I så fall hadde dette vært et klart tier-album. Dessverre er ikke de midterste låtene av helt samme klasse, om enn solide på sin egen måte. Jeg trekker derfor en halv karakter for disse, slik at samlet karakter blir:
9,5/10
posted by Jaroslav at 3:42 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home