Den dypeste natten skjuler
de letteste gleder
den tilslører deres form,
dekker til og gjemmer dem
i sitt indre

Jeg lettet på sløret,
lot angen av bittert nederlag
trekkes ned i lungene
og pustet ut,
alt var som forstenet

Jeg løp i ville kast over brostenene
lot svetten perle på pannen,
grov meg framover og klorte i luften
for skyene hadde lettet,
den tilslørte form var fri

Jeg lot et underlig utrop
ligge i munnhulen,
nektet det frihet, lekte allmektig
under ingen omstendighet
ville det få smake leppene mine

Jeg kunne bare nekte
det betydde lite,
ja mindre enn selv hun trodde
at jeg var fanget
selv det måtte være klart

Et nett av grener
og ubrukelige ord
snodde og buktet seg
heslige selv i sitt eget bilde
som for å styrke min visshet

I det natten smuldret opp
strålte ubunnhørlig lyset fram
jeg sto naken,
lot alt være åpent
forventende, sitrende

Så var det over
morgengryet jaget vekk
den siste rest av fylde
som tomme potetsekker
falt alt til jorden