Et forsøk på samtale

Å lete etter ord, for en avskyelig prosess! Et ødeleggende forsøk, ja rett og slett en utiltalende fantasi. Skammen brer seg i ansiktet mitt, jeg må se vekk. De harde, dømmende ordene kommer ikke fra en ukjent røst. De blir uttalt hardt og knusende av mine stemmebånd. Speilbildet glir sakte vekk fra synsfeltet, men jeg vet likevel at det fortsatt er der, med øynene vendt bort men med vissheten like knugende. Hadde jeg kunnet ville det ikke vært noe som kunne gledet meg mer enn å stolt tre frem i speilet med en selvsikker mine, men alle tårene som presser seg fram på baksiden av øyelokkene gjør det umulig. Noe så banalt som å gråte til speilet vil jeg for enhver pris holde meg for god til. Jeg er samtidig fryktelig oppbrakt over retningen samtalen har tatt, det føles nesten som å snakke til en kald, hard vegg, ikke det vanligvis smilende ansiktet jeg ser hver morgen. En tung gjenstand og et raskt slag er alt som skal til. Jeg kjenner rundt meg med den venstre hånden. Den famler en stund i løse luften, åpner og lukker seg i en nesten rytmisk bevegelse. Til slutt griper den om noe og i ren ekstase kjører hånden det ukjente objektet inn i speilet med knusende kraft uten å registrere en eneste av atributtene til gjenstanden. Toalettrullen klemmes sammen og gir fri bane til hånden som holder den. Med et skarpt smell bores den inn i speilet og forvandles til en blodig masse av knoker, glasskår og toalettpapir. Uaffektert av dette registrerer hjernen min en avtagende smerte. På bakken foran meg speiles ansiktet mitt i tusen fragmenterte glasskår. Bare slik kan jeg holde meg hel, mumler jeg med et oppgitt flir. Bare slik blir balansen gjenopprettet. Jeg vikler i stillhet et badehåndkle rundt den skadede hånden og går ut av badet for å finne nummeret til legevakten.