Distraksjon som kunst

Jeg kan kjenne resignasjonen sildre nedover haken. Den halvåpne munnen drypper frådende skuffelse blandet med en tyknende grøt av oppgitthet. Blikket borer seg inn i øyet på sidemannen, jeg flakker ikke lenger. Alt er stødig på kroppen min, bare de dirrende nesevingene som ubunnhørlig merker åndedraget mitt gir den minste indikasjon på at under overflaten ligger intet flatt. Det har derimot en slående kontrast til hva jeg så møysommelig forsøker å la boble opp til det synliges verden. Jeg har snart kurert meg selv, det er faktisk på vei bort allerede. Det lyder igjen og igjen i hodet mitt. Hadde jeg bare kunnet tro det. Ikke pirk borti meg, sier jeg halvhøyt til sidemannen, han gjør en brå bevegelse til og kjører fingeren ufraværende inn i skulderen min. Jeg sier ikke noe. Hva hadde vært hensikten? Jeg skal alltids tåle en finger både her og der. For å ikke la ting falle ut av kontroll plukker jeg likevel opp to smuler fra bordkanten og legger dem på tallerkenen hans. Taust og med en lett overbærende mine. Jeg vet at jeg ikke kan ha unngått å fremstå bebreidende, men slike detaljer blir raskt overskygget av min neste tanke. Distraksjonene opphører uansett, min sidemann setter seg i en mer praktisk stilling. Jeg vet jeg har vunnet, men seieren smaker fettete, som om den har vært gjennom en ufungerende oppvaskmaskin. Det bryr meg likevel lite. Jeg tar hva jeg får. Med den største selvfølgelighet lener jeg meg ubesværet ekstra langt ned i sofaen. Jeg vet nå at jeg ikke vil være til å rikke, jeg føler meg stødig som fjell. Om jeg nå bare kunne rekke bort til popcornet...