Forbigående

Det finnes noen av en bestemt en type som ubemerket sniker seg inn i dagliglivet ditt og slår rot der, for deretter å late som om deres nærvær er den naturligste ting i verden. Et særdeles narraktig eksemplar av arten hadde i løpet av den foregående måneden klart det kunststykket det i aller høyeste grad er å sirkle meg inn i sin intime sfære, og derigjennom oppbløtet psyken min til det ugjenkjennelige. Min tidligere så standhaftige motstand mot alt dette vesenet fant på og stod for var nå forvandlet som ved et trylleslag til stilltiende aksept og i ekstreme tilfeller entusiastisk bifall. Tanken på å sakte men sikkert vikle meg ut av edderkoppnettet hadde slått meg, men bare forsøket på å forestille meg et oppdrag av så enorme proporsjoner gjorde meg svimmel, så tettmasket hadde krypet vevet sine små intrigetråder rundt meg og mitt dagligliv. Det gikk knapt en time uten at de mest meningsfulle og givende oppgaver jeg kan tenke meg måtte settes brutalt til sides for å nok en gang oppfylle min fastsatte plass som slave og oppvarter. Jeg fant meg selv i å stadig lengte tilbake til de gode gamle dager, da verden hadde et rosa skjær av lykke, og freden falt over meg støtt og stadig. Hadde jeg bare ikke skaffet meg den fordømte katten!

En helt vanlig dag

De første fotonene traff de lysfølsomme cellene i øyet, og sakte men sikkert ga en jevn strøm av elektriske signaler i hjernens synssenter et klarere og klarere bilder av katastrofen som utspilte seg foran ham. Etter få millisekunder gikk det behandlede bildet videre for å bli tolket og tatt til etterretning i den bevisste delen av hjernen, før det til slutt endte opp som en tanke som inspirerte den ellers så sindige mannen til et lite skrik, et knapt hørbart klynk som snirklet seg ut gjennom de tørre leppene hans. Den svette pannen stod i sterk kontrast til hvor tørr han følte seg i hele munnen, og den ga et synlig tegn på alvoret i situasjonen. Den kjølige følelsen av svette som allerede hadde begynt å gjøre seg gjeldende ga ingen distraksjon fra fortvilelsen som nå vellet opp i ham. I løpet av tiden det hadde tatt for kroppen å registrere de omfattende ødeleggelsene hadde hjernen allerede begynt å instruere resten av kroppen om passende reaksjoner på den altomfattende smerten som uvergelig ville vokse i styrke, og til slutt gjennomskylle hele hans bevissthet. De første tegnene på ubehag var små, nesten umerkelige, men etter kun få millisekunder begynte rykningene i fingrene å komme. Nervesignalene fosset gjennom sine fastlagte baner, og etterlot et landskap i kaos, men allerede ved neste avfyring av de skjebnesvangre signalene begynte hjernen å forberede seg på det som skulle komme. Det mentale bildet av skaden ble altoppslukende, og øynene sendte stadige oppdateringer som i klare bilder viste omfanget av katastrofen. De røde dråpene som piplet frem var et umiskjennelig tegn, et tegn som gjorde at de første bevisste tanker om løsninger på situasjonen endelig begynte å trenge gjennom de instinktive lagene i hjernen. Hjernen sendte så resolutt utvetydige signaler til hans venstre hånd. Med en rask bevegelse trakk den til seg en dorull og begynte sakte å rive av små biter som deretter ble plassert strategisk på haken. Var det ikke typisk ham å kutte seg under barbering?

En enkel innføring i simpel abstraksjon, del 2

For å rydde opp i hjernen trenger man som oftest mye tid og tankevirksomhet, men jeg har i det siste sett meg lei på å bruke verdifulle mentale ressurser på dette. Resultatet er at ukesvis med trivielle tanker, små irritasjoner og andre ubetydelige episoder har fullstendig overtatt hjernen min. Det har gått så langt at jeg knapt kan tenke en original tanke lenger uten å samtidig bli oversvømmet med små hukommelsesglimt av den avskyelige vorten til kassadamen i butikken jeg pleier å handle i, eller så minnes jeg halvparten av ordene i en krangel jeg hadde med mine foreldre for fire dager siden. Disse meningsløse bruddstykkene av et ellers så kjedelig liv truet med å gjøre alle mine forsøk på å reparere forholdet til min kone fullstendig nytteløse. Hver gang jeg følte jeg hadde et godt argument eller en følelsesmessig appell jeg antok ville smelte henne, kom bruddstykkene av de siste dagers trivialiteter og tettet igjen alle antydninger til åpne kreative porter. Under et særlig sterkt anfall gikk det så langt at jeg i et glimt av galskap kjørte gaffelen inn i hodebunnen for å kanskje kunne grave ut de overflødige minnene, men det resulterte selvsagt ikke i annet enn et dypt kutt og at min kone løp hysterisk ut fra kjøkkenet og beskyldte meg for å være fullstendig ute av balanse, en diagnose jeg ikke helt kunne avvise selv. Hvordan det nå enn var, mitt helbred så ut til å diktere en lang avkobling for hjernen min, og siden jeg nylig hadde fått innvilget tre måneders permisjon fra jobb, så jeg mitt snitt til å begynne på en rekke prosjekter jeg hadde latt ligge i årevis. Det første jeg gjorde var å tette hullet i den lille robåten som vi hadde liggende på hytta. Siden mine praktiske evner på ingen måte kan måle seg med mine teoretiske, gikk jeg meget sakte fremover. Det tok nesten to uker å fullføre arbeidet, og i mellomtiden hadde jeg knapt sett andre mennesker enn min kone, som tok turen opp til hytten med forsyninger to ganger i uken. Man kan knapt si at gjensynsgleden var hjertelig, men at den overhodet var tilstedeværende overrasket meg tross alt, siden jeg de siste månedene ikke hadde sett annet enn svært dårlig skjult forakt i ansiktet hennes hver gang jeg våget å fokusere på det lenger enn et halvt sekund.
Under arbeidet med båten prøvde jeg å legge planer for videre avkobling. Jeg opparbeidet meg en slags forståelse for når og i hvilke situasjoner den forferdelige forvirringen grep tak om meg som sterkest, og utnyttet de beste øyeblikkene til å møysommelig snekre sammen en plan for mitt neste prosjekt. Jeg visste at det på ett eller annet vis måtte involvere reising, siden jeg hadde merket meg at hjernen min var som mest samarbeidsvillig så lenge jeg hadde et klart mål i tankene. Utfordringen var dermed å lure seg selv til å tro at dette klare målet til enhver tid befant seg enda litt lenger vekk, enda litt bortover veien der og over enda et hav. På samme tid fikk jeg endelig et gjennombrudd i kommunikasjonen med min kone. Etter at hun hadde avlevert forsyningene jeg trengte på hytta, våget jeg å sakte plassere den venstre hånden min på skulderen hennes, og tok et forsiktig grep. For første gang på to måneder skjøv hun den ikke vekk, og vi sto slik uten å si et ord. Jeg fortalte henne til og med om reiseplanene mine, og i et kort øyeblikk kunne jeg nesten skimte en litt bekymret rynke i pannen hennes da jeg fortalte at jeg burde reise vekk for en stund. Det kunne virke som hun merket min observasjon, for steinansiktet vendte så tilbake med påfallende hurtighet. Hun kom så med et par korte tips til reisen, lovet å sette inn jevnlige beløp på min bankkonto, og kjørte så avgårde igjen. Jeg hadde lyst til å stanse henne, men visste at det fortsatt var nytteløst. Jeg forsikret meg om at bilen hadde forsvunnet bak svingen, og brøt deretter ut i krampegråt. Ti minutter senere hadde jeg pakket alle tingene mine, og var på vei til flyplassen på sykkel.

På benken

Jeg hadde vært på besøk til en kamerat og siden det regnet hadde jeg tatt bussen dit. Da jeg fant en fin anledning til å komme meg hjemover merket jeg at det fortsatt regnet, så jeg forberedte meg på enda en busstur. Vel fremme ved busstoppet satte jeg meg ned på benken og ventet på at bussen skulle komme. Etter et par minutter så jeg en skikkelse som nærmet seg meg, og noen strakser senere dumpet det ned en relativt vanlig fyr ved siden av meg på benken. Han så seg litt forsiktig rundt, pirket litt borti bakhodet sitt og vugget litt frem og tilbake på benken. Jeg skulle akkurat til å flytte meg en nesten umerkbar lengde vekk, da han plutselig snudde hodet mot meg og sa med entusiastisk stemme: "Da jeg gikk i femte klasse på barneskolen så hadde frøken alltid en uvane med å sitte og dunke pennen mot kateteret." Jeg ble ganske forundret over denne plutselige løsmunnetheten, og forvirringen ble ikke mindre da han fortsatte ubemerket videre. "En av guttene som satt i samme hjørne av rommet som meg kastet en gang et viskelær midt i pannen hennes mens hun satt sånn, og av et rent innfall reiste jeg meg opp, slang hånden i været og sa høyt at jeg applauderte hans innsats, men ikke hans metoder. Alle de andre i klassen lo." Jeg var litt perpleks, men svarte rent instinktivt "Du var kanskje klassens klovn du da?" "Nei, det var vel det eneste jeg sa det året" svarte mannen. "Der er bussen, hyggelig å snakke med deg." Jeg var så forvirret av den bisarre samtalen at jeg helt glemte å reise meg, og noen sekunder senere hadde bussen lukket dørene og kjørt videre. Jeg rynket pannen, irritert på meg selv, og startet på gåturen hjem.

På første rad, del 1

Hver gang det kommer et regnskyll liker jeg å late som det egentlig er jeg som har kommandert det, at det er mine planer som blir utført. Deretter bebreider jeg meg selv litt for disse stormannsgale tankene, likefullt kommer den samme følelsen snikende også neste gang. Jeg har gjort det til en slags tankens pendel, hvor tankene svinger fra lett irritasjon over slike irrasjonelle tanker, til småfryd over at naturen nok en gang virker slik jeg vil den skal. Det er samtidig med disse regnskyllene at jeg også pleier å grunne på min egen natur. Lenge fremstod dette for meg som en ganske banal ting å gjøre, men den siste tiden har det antatt stadig større viktighet, og den siste uken har jeg knapt kunnet sette meg og hvile hodet uten at jeg har grublet litt på diverse uviktige spørsmål om meg selv. Min reaksjon på disse stundene i etterkant er som oftest å riste dem av meg og skyve tankene brutalt over på noe annet. Det skjedde derimot ikke denne gangen. Jeg hadde nettopp vært og fått klippet håret, og da jeg satte meg ned i sofaen så fort jeg kom hjem, begynte tankene å vandre. Jeg så først for meg et stort hus. På toppen av huset var det et høyt tårn, et tårn så falleferdig at det knapt så ut til å kunne holde seg oppe, men der stod det nå likevel. Jeg fornemmet en slags stille stahet i dette tårnet, en fornektelse av dets egen skrøpelige natur. I samme øyeblikk som jeg startet å bevege meg mot huset, merket jeg at døren som nettopp hadde vært i veggen fremfor meg nå så ut til å ha forflyttet seg. Ørlite og nesten umerkbart, men siden jeg nå virket å inneha ekstreme sanser gikk selv ikke denne lille detaljen forbi meg. Døren inn i huset gikk opp etter litt press, og jeg steg inn. Det første jeg merket meg var at huset så ut til å være fullstendig tomt. Det var ikke en gang antydninger til støv der. Jeg merket meg hvor døren stod i forhold til trappen, og bestemte meg for å bestige den i raske, lange steg. Det var som jeg hadde trodd, den førte oppover mot tårnet, og etter mange trinn befant jeg meg endelig i toppen av det. Utsikten var noe av det vakreste jeg har sett, med endeløse enger, oppstykket av små sølvbånd som ikke kunne være annet enn små bekker. De rant sammen til en elv, som buktende smøg seg forbi huset og fortsatte videre bortover langt forbi horisonten. Nesten beruset av inntrykkene trakk jeg inn et enormt drag av den friske luften. Idet jeg slapp den ut, merket jeg at det i det enorme grønne teppet under meg også fantes små flekker av mangefarget skjønnhet. Det var tydelig at det lå spredt rundt der nede nesten som blomsterbed med mangefargede blomster, og jeg fikk en ubendig trang til å gå ned og finne ett av dem. Med raske skritt befant jeg meg på kort tid nede på engen, og det gikk ikke mer enn to minutter før jeg så den første klyngen av blomster. De stod der i alle farger, men særlig en dyp blåfarge gikk igjen. Jeg sto og stirret på dem en stund, nesten beruset av det vakre synet. Hadde jeg ikke kjent den første regndråpen på hånden, kunne jeg nok stått der slik enda en lang stund. Med denne første regndråpen våknet jeg til, og så at det så smått begynte å regne.

Pass opp for fallende stener

Det verste i livet er å føle seg slik som jeg gjør nå. Forresten, la meg presisere. Det verste i livet er mest sannsynlig noe helt annet, men den følelsen som i dette øyeblikk bygger opp nok styrke til å gjennombore min ellers så plettfrie indre rustning fremstår for mitt slitne blikk som et veritabelt uhyre. Ikke bare det, uhyret har også vært så vennlig å ta med svært mange av sine venner, og denne armeen av emosjonell lidelse banker i dette øyeblikk på hos meg. Jeg har mange ganger ved tidligere slike angrep fundert på å lukke opp og la dem skylle over meg, men denne gangen er jeg helt bestemt på å ikke engang tenke tanken. Jeg må kjempe, det har den siste tiden vellet opp en enorm kampvilje i meg, og jeg er ikke den som sier nei takk til en slik anledning til å for fulle kunne ta opp kampen med mine bitre fiender. Hadde det ikke vært for min ellers så fredelige natur hadde jeg nok gått til angrep ved en tidligere leilighet, men denne gangen er ikke tanken på seier like fjern som før. Denne gangen har jeg rustet opp, og for å forsterke min allerede betydelige selvtillit har jeg også gått til innkjøp av svært effektive våpen. Rustet til tennene åpner jeg opp porten og slipper uhyrlighetene inn.

Min første instinktive reaksjon er å kaste den tunge øksa fremover med voldsom kraft, og med et blodvått smil ser jeg at Angst kjemper i dødskramper. Det er lite som hjelper mot en splittet skalle, roper jeg hånende, men ikke før har ordene forlatt leppene mine ser jeg en ny mulighet og gyver til av all kraft. Med et hogg som lager en puslete hvinelyd borer jeg økseeggen med all kraft inn i låret på Redsel. Tilfredsstillelsen er stor da jeg hører det lille dumpet som indikerer at han har falt til knærne, og jeg ser mitt snitt til å trekke de to små stilettknivene og raskt avsluttene saken med et velrettet hugg i tinningen. Samtidig med dette registrerer jeg at Sorg og Demotivasjon forsøker å snike seg bak meg, men siden jeg nå har fri sikt fremover, kan jeg snu meg og møte angrepet med et par godt plasserte stiletthugg. Det ene river med seg øyet til Sorg, mens det andre trenger dypt inn i skulderen på Demotivasjon og tvinger ham til å bruke verdifulle sekunder på å fjerne kniven. I dette korte øyeblikket ser jeg mitt snitt, og med en meget uelegant piruett skiller jeg hodet hans fra kroppen med øksa. Sorg har i mellomtiden fått ut stilettkniven fra øyet, og med sin enorme styrke kaster han seg over meg og slår meg til bakken så jeg mister pusten. Etter noen millisekunder som føles som timer reiser jeg meg sakte opp og børster lett av meg et par hår fra hodet til Demotivasjon, som fremdeles ligger og vipper på gulvet. Sorg ser sitt snitt og langet ut et spark som bommet på hodet mitt med centimetre, og det er da jeg reagerer raskere enn jeg noensinne har gjort før. Med et behendig grep rundt benet til Sorg drar jeg det til høyre og styrer bevegelsen hans i retning det åpne vinduet. Han faller fem etasjer. Seiersrusen, denne sødmefylte kilingen i ryggmargen, griper så tak i meg og fører til at jeg umiddelbart må finne meg en stol for å sitte ned. Jeg har vunnet, tanken på seieren roterer rundt i hjernen min og gjør meg nesten svimmel. Jeg tar en grundig kikk i speilet, konstaterer at jeg slapp fra hendelsene uten en skramme, og gjør deretter mitt toalett før jeg går til sengs. Min siste tanke som farer gjennom hodet før jeg sovner gir meg en lett gysning, men jeg snur meg sakte over på siden og sover deretter tungt resten av natten.

En enkel innføring i simpel abstraksjon, del 1

Det siste jeg trengte var å synes synd på andre enn meg selv, men plutselig var kreket der. Aldri har det fremstått et dystrere syn foran øynene mine, det fillete sjalet var skjødesløst svøpt rundt en pjuskete pels, og de tindrende øynene bar spor av endeløse timer med hjerteskjærende lengsel. For å rense tankene tok jeg et dypt drag av den fuktige oktoberluften, og slapp den ut igjen i et langt sukk som var knapt hørbart. Med et sprang som vel heller kjennetegner ei våryr hoppe enn et dyr av dette kaliber hoppet den opp i armene mine og begynte å slikke hånden min med langsomme og omstendelige tungebevegelser. Hvorvidt dette var et innlært triks, eller bare et stakkarslig forsøk på sympatitilranelse ante jeg ikke, men etter en stund med denne besynderlige oppførselen fant dyret seg til rette i armkroken min og så ut til å ikke ville rikke seg. Siden jeg allerede var meget trett etter to anstrengende dager med fottur stadig vestover, fant jeg ingen annen fornuftig respons enn å simpelthen legge meg til rette i teltet og sakte senke hodet ned på den sammenrullede genseren jeg brukte som pute.
Tolv timer sammenhengende søvn gjorde lite for å dempe den kraftløse følelsen jeg hadde hatt helt siden Amsterdam, men det gjorde underverker for humøret, noe som resulterte i en særdeles kraftig frokost jeg akkurat klarte å tvinge i meg til siste bit. Etter at dagens toalett var unnagjort, flyttet jeg oppmerksomheten raskt over til den siste tidens begivenheter. Hvorvidt alle minnene jeg hadde fra de siste to ukene var sannferdige klarte jeg ikke å få bekreftet, det føltes nesten som om hjernen bevisst tåkela intime detaljer og viktige hendelser. Hvordan det nå enn var, så ble jeg brått vekket opp fra tankerekkene av intens hyling fra det stakkars dyret. En svært korrekt antagelse om at det kunne være sultent ble formet i hodet mitt, og denne tanken ble umiddelbart fulgt opp med handling, idet jeg svært behersket la den ene hånden på hodet til dyret, og med den andre meget smidig fant frem et stykke oksekjøtt fra sekken. De neste fem minuttene ble tilbragt i tankeløs stillhet, mens jeg med stor nysgjerrighet studerte dyret, som var i full gang med å fortære de stakkars restene av en svært velfødd okse. Noe sa meg til slutt at det på ett eller annet vis var noe svært foruroligende med dette dyret. Det lignet slett ikke på noe annet dyr jeg hadde sett før, lemmene var for korte, og det runde hodet hadde en meget besynderlig måte å stadig vifte frem og tilbake på. Det var som om dyret knapt visste hva det var selv, og denne usikkerheten hadde spredd seg til hvordan det så ut og oppførte seg. Jeg ble også særdeles forvirret over det faktum at da jeg fant det hadde det hele kroppen dekket med noe som på alle måter kan beskrives som et fillete sjal av den svært billige typen. Etter enda fem minutter med famlende grubling la jeg bestemt undringen på hyllen, og med et raskt kliv kom jeg meg opp i stående stilling, klar til å pakke ned teltet. Det er underlig, tenkte jeg, det er forbannet underlig alt sammen.