Kjedsomhet.

Alt går så sent, det stopper opp og står stille. Jeg er normalt ikke en voldelig mann, men trangen til å rive av hodet på en hvemsomhelst og bruke det til askebeger er aldri større enn i disse sirupsseige timer. Jeg har evigheten foran meg og uendeligheten bak meg, de to enhetene smelter sammen i ett og tvinger et skrik til å forlate lungene. Det snor seg oppover som en syk slange, buktende og rytmisk. Tiden mellom hjerteslagene øker, den dumpe rytmen spiller opp til dans, en dans med sakte skritt, skritt laget av sammenpresset lidelse. Fra virkeligheten hørte jeg så et dempet rop. Det grodde sterkere og sterere, inntil det nesten knuget seg inntil trommehinnene mine. Kontakten med det indre ble brutt, uendelig treigt forsvant rytmen og la seg i en pen haug ved vinduet, hjerteslagene falt til ro. Jeg famlet litt med tilværelsen, og befant meg igjen i det samme spartane rommet som hadde vært mitt hjem de siste ukene. Uten at jeg tidligere hadde merket det var temperaturen i rommet sunket betraktelig. Jeg stirret oppgitt på restene av det som hadde vært en fullt brukbar tannbørste. Nå var den ikke annet enn et forvridd hode adskilt fra kroppen, et vrengebilde av tannbørsters funksjon. Jeg sukket det mykeste jeg kunne og slapp ut et lavmælt stønn. Hodet jeg hadde vridd av på tannbørsten kastet jeg resolutt i søppelbøtten. Den slanke, gulhvite stangen beholdt jeg. Jeg hadde et rom for slike ting, og der forsvant det ned sammen med en strøm av irriterte utbrudd. Å miste en tannbørste er ingen katastrofe, men at tapet av den forstyrrer ens mentale likevekt er hakket verre. Jeg børstet av buksen, det hadde kommet et belegg av murpuss på dem, og snudde meg mot sengen. Alt jeg trenger nå er tre timer søvn og nok sjelero for resten av ettermiddagen. Kroppen min kollapset kontrollert ned på madrassen og befant seg etter kort tid i dyp dvale. Å si at jeg sov er kanskje å ta hardt i, men den tilmålte tiden gjorde i det minste underverker, jeg følte meg nesten oppglødet igjen. Oppmuntret av tanken på min nyfunne energi falt jeg snart inn i vante tankemønstre, for kompliserte for et følsomt sinn som mitt.

Jeg ramler ned hjernens sklier.

Alt er bare fantasier mumler jeg lavt for meg selv. Alt er illusjoner, skapt av en ukjent, for å håne meg, for å drive en stake gjennom min frie vilje. Fortvilelsen sitter på innsiden av skallen min og vokser seg større. Den fortrenger hjernen, sprenger seg ut gjennom tinningen og tar form av en seig klump av gulbrun masse som sakte flyter nedover kinnet. Min livløse kropp faller i angst til jorden, den er fortapt i bilder av grusomme gjerninger, et forvrengt syn skyller gjennom underbevisstheten og forårsaker spasmer i høyre arm. Jeg ligger som en gal på gulvet, den klamme stanken av forråtnet fortvilelse fyller rommet og gjør hele opptrinnet til en morbid parodi på et slakterhus. Kroppen som ligger slengt som en forlatt leke på gulvet gjør fortvilede forsøk på å oppnå kontakt med dens opphovnede og brutalt forslåtte hjerne, men får bare opptattsignal fra alle dens billioner av neuroner. Ikke et livspust er igjen, selv den tidligere så kraftige gløden bak øynene slukkes i et ekkelt glimt som for å håne den skaperånd som tidligere holdt liv i kroppen.

Jeg har fremeles ikke vendt meg til å stå opp tidlig på morgenen.

Vandringer

Det finnes anledninger for alt, og denne gangen var den for god til å la passere. Mine særegenheter
finner forhåpetligvis mye rom og pleie her, slik at de kan vokse og utvikle seg til å bli stadig viktigere deler av min personlighet. Velkommen til Vandringer.